Nasjonale prøver og læringsmiljø

Takk for en strålende forelesning, Sture Nome! Du er en engasjerende foredragsholder. Og når temaet er så brennhett som de nasjonale prøvene, er det i alle fall ikke vanskelig å la seg rive med. Jeg er svært opptatt av hvilke føringer de nasjonale prøvene legger for det pedagogiske arbeidet i skolen. Den nye læreplanen legger stor vekt på å utvikle de grunnleggende ferdighetene, og det er utformet tydelige kompetansemål for hva man skal ha lært på de ulike trinnene. De nasjonale prøvene skal på sin side være en måte å kontrollere at målene blir nådd, og fungerer på en måte som et nasjonalt kvalitetssikringssystem på læring. Stridens kjerne ligger i offentliggjøringen av disse prøvene, og man kan se et motsetningsforhold mellom det å kartlegge ferdigheter på den ene siden og det å drive pedagogisk arbeid i skolen på den andre ved en offentliggjøring av resultatene. Det kan føre til en økt konkurranse og et økt press skolen, både skoler i mellom og på det mer indviduelle plan. Økt konkurranse kan føre til utvikling av egoorientering, mens det hos andre elever vil redusere opplevelsen av mestring, motivasjon og trivsel. Nasjonale kompetansemål kan også komme til å stå i motsetning til individuell tilpasning og differensiering. Indviduell tilpasning betyr per definisjon at ikke alle elevene når de samme kunnskaps- og ferdighetsmålene.
Nasjonale prøver som offentliggjøres kan også bidra til at vekten forskyves fra individuelle mål til nasjonale mål. Lærerne kan bli så opptatt av hva som måles på de nasjonale prøvene at det kan virke som en hindring for å stimulere elvene til å sette individuelle mål og for å differensiere undervisningen. Utfordringen for oss som lærere blir å kunne se de nasjonale prøvene som et pedagogisk verktøy for å heve kompetansen i norsk skole og la de bli mer enn bare kartleggingsverktøy.

Autentisk læring

Et tema som har gått igjen denne vinteren er autentisk læring og hvor viktig det er for elevenes interesse og engasjement. Etter å ha lest PCH sin artikkel om tema, ser jeg enda mer tydelig hvor nødvendig det er å skape autentiske arenaer for autentiske tekster. Samtidig stiller han spørsmålstegn med hvordan elevtekster skal vurderes, noe vi også har diskutert tidligere. Jeg har stor tro på å jobbe med tekstene ut fra et tekstlingvistisk perspektiv. De siste ukene har undervist en ungdomsskoleklasse i norsk, og har vært mer bevisst på å gi respons i forhold til sjangerkrav og til sammenhenger på setningsnivå og ordnivå. Dette har vært en givende måte å jobbe på, og elevene har også følt at veiledningen har vært mer meningsfull en vanlig "retting". De samme elevene har også fått autentiske oppgaver, der de skal skrive sin egen konformasjonstale. Endelig har de reelle mottakere der ute som skal få høre den muntlige teksten. De har jobbet iherdig med oppgaven, og jeg har merket en klar forbedring blant elever som vanligvis ikke bryr seg så mye om skriving. La det oppstå rom for ekte kommunikasjon i klasserommet!

Muntlige tekster

Hvordan skal elevene bli gode til å produsere muntlige tekster? Muntlige tekster er vel det vi holder på med mest av alt, uten at vi bruker så mye tid på det i opplæringa. Når jeg tenker tilbake på min egen tid som elev, har jeg til gode å få undervisning i muntlige tekster. Hvordan kan man egentlig arbeide med å forbedre den muntlige kompetansen hos elevene? Muntlig kompetanse innebærer på den ene siden teori om muntlig og selve den praktiske utøvingen på den anre siden. For å ta det første først. Elevene må få kunnskap om hva som kjennetegner de ulike muntlige sjangrene og hva som er så spesielt med en muntlig uttrykksmåte kontra skriftlig. I tillegg må de selvsagt øve seg på de ulike sjangrene selv. De må trenes i å fortelle fortellinger, i å holde foredrag, til å gi forklaringer, til å lese høyt, til å holde tale osv. I timen til Hildegunn, som jeg forøvrig synes var meget givende, fikk vi nyttige tips om hvordan man kan bidra til en økt bevissthet omkring de muntlige sjangrene og hvordan man kan lage gode opplegg som fremmer en progresjon hos eleven.

Nå er praksis over...

Denne uka settes punktum for praksisperioden. Det har utvilsomt vært en lærerik tid, og jeg har fått prøvd ut nye undervisnigopplegg i begge fagene mine. Særlig i tysk fikk jeg utfoldet meg, og har nå satt punktum for prosjektet om Berlin som du kan lese mer om under forrige post. Jeg ønsker bare å fortelle om hvordan jeg evaluerte prosjektet. Elvene måtte underveis gi muntlige presentasjoner for klassen. I tillegg måtte hver enkelt presentere noe for meg muntlig, slik at jeg til sammen fikk to muntlige runder med hver elev. Dette ble utgangspunktet for karakter. Det skriftlige sluttdokumentet, som var et gruppearbeid, ble det gitt en helhetsvurdering uten karakter. I tillegg vil det bli foretatt en summativ vurdering i form av en skriftlig prøve. En gruppe valgte å levere det skriftlige dokumentet som en blogg. Tøft!

Blogg i tyskundervisninga

Jeg har forsøkt meg med et lite bloggprosjekt i tyskundervisninga. Tanken var at prosjektet skulle legges ut på Fronter, men jeg har ikke tilgang til systemet, og fant etter hvert ut at jeg måtte lage en web-log. Det optimale hadde kanskje vært å lage en nettside, men slik ble det nå en gang. Tanken er at elevene skal planlegge en reise til Berlin. Jeg har lagt ut oppgavene og instrukser for prosjektet i bloggen, og etter hvert endt "oppdrag" skal de legge inn en kommentar i bloggen. Jeg har også laget linker til nyttige sider som kan hjelpe dem i løse oppgavene. Ta en titt, da vel!

Å lære å skrive

Du verden så spennende POS er. Jeg husker mitt første møte med POS i 1987. Vi skulle ha norsktentamen og metoden skulle være POS, for lærerne hadde vært på kurs. Vi hadde aldri hørt om POS før akkurat denne dagen, og etter en kort innføring ble vi delt inn i responsgrupper og satte i gang. Prosessen skulle følges til punkt og prikke - dette skulle bli så bra! Vi visste overhodet ikke hvordan vi skulle gi respons på hverandres tekster og resultatet ble også deretter. Tyve år etter sitter jeg selv om lærer og ser at POS er muligheter, ikke begrensinger, men likevel strever vi fremdeles med et viktig punkt - elevresponsen.

Elevtekstrespons

Hva ønsker vi med elevteksten? Hva er formålet når eleven skriver en tekst? Skal vi ikke lenger rette grammatiske feil i elevteksten? Hva menes når det i læreplanen står at elevene skal beherske formverk og tekstbinding på bokmål og nynorsk? Hva skal til for at teksten skal kommunisere? Dette er noen av spørsmålene jeg stiller meg i møte med problematikken elevtekster og retting. Mange norsklærere sliter seg ut på fånyttes retting, og jeg har ikke lyst til å havne i den kategorien av utslitte lærere. POS er krevende for lærer og ikke minst for elever, og skal det ha en funksjon, må elevene lære seg å gi de rette rådene til hverandre. De må utvikle en tekstkompetanse, en lesekompetanse og en responsgivingskompetanse, og ikke minst må de ha en anvsarsfølelse for andres læring. Min erfaring tilsier at virkeligheten i skolen ikke alltid er slik man skulle ønske i teorien. Så også i POS. Jeh ser at det foregår en god del retting på mikronivå i teksten, men på makronivå klarer de ikke å gi hverandre respons. Det kan være ulike årsaker til at det er slik, men i mange tilfeller tror jeg nok lærerens manglende kompetanse om hva det er som skaper sammenhenger i tekst kan være en viktig årsak. Sånn sett var nok forelesninga til Iversen på sin plass, og det var fint å se metoder for hvordan man kan arbeide på kohesjonsmekanismer og koherens i elevtekster.